Klatretur til Frankrike

Det var tid for siste ekskursjonen for studiet. Og det hele skulle avsluttes med stil, før eksamen og bachelorskriving står for tur. Denne gangen var det ingen ringere enn Frankrike som skulle besøkes, og klatreundervisning var ett av hovedelementene under turen. På den halvannen uken vi var sørpå rakk vi også å besøke et marked og besøke Europas dypeste kløft.  Noen av målene som var gitt før turen var «individuell oppfølging på egne mål med oppholdet i Frankrike» og «bli trygg på egen ferdighet ved klatring på topptau og led på borebolter». Klatreundervisningen ga også muligheter for å lære av hverandre og innta lignende veilederroler i fragment av undervisningen. I dette innlegget skal jeg se nærmere på hvilken sammenheng ledelse og læring har i friluftsliv.

Veiledning er når friluftslivet ikke lenger er spontant, men det er kurs og opplæring. Ifølge Vikene, Vereide, & Hallandvik (2016) trenger studentene mer intuitive erfaringer (mønstergjenkjenning) erfaringer fra autentiske friluftlivssituasjoner. Videre tas det utgangspunkt i COLT-modellen når det gjelder valg av ledelse og lederstil som anvendes i friluftsliv.

I friluftslivskontekst kan man møte varierende vær- og temperaturforhold. Derfor har begrepet situasjonsorientert ledelse blitt et sentralt perspektiv i opplæringen. Her kan man trekke inn COLT-modellen. Den kan deles grovt inn i en del der man har en autokratisk lederstil: tar hovedansvar i beslutningsprossesene. En annen del som er den demokratiske lederstilen: Veilederen inviterer til dialog. Og den siste som er den abdikratiske lederstilen: deltagerne får mer selvstendig ansvar i situasjonen (Vikene, Vereide, & Hallandvik, 2016).

Foto: Helge Martinsen

COLT-modellen består i tre dimensjoner; X-, Y-, og Z-aksen. X-aksen beskriver en oppgaveorientert ledelse der en har et klart og tydelig mål en har lyst å oppnå. Y-aksen beskriver en relasjonsorientert ledelse der gruppen og gruppeprosessene står sentralt. I forhold til Z-aksen er det fem forhold som trekkes frem for grunnlag av valget av ledelse.

1.       Farer i omgivelsene som innbefatter faktorer som utgjør både en objektiv og subjektiv risiko.

2.       individuelle ferdigheter som innbefatter erfaring, trygghet, ferdigheter, holdninger og kunnskap hos enkeltindivider.

3.       Gruppeferdigheter som innbefatter moral, modenhet, samarbeid, kommunikasjon, tillit, ansvar og interesse hos gruppen.

4.       Lederferdigheter som innbefatter troverdighet, vurdering, stress, tretthet og evne til å oppfatte både enkeltindividets og gruppens kapasitet

5.       Konsekvensavgjørelse som innbefatter klarering av problemer, tilstrekkelig beslutningstid, tilgjengelige ressurser, forventet konsekvens, grad av usikkerhet og utfordringer i situasjonen (Vikene, Vereide, & Hallandvik, 2016).

Conditional outdoor leadership theory (COLT) (Priest & Gass, 2005, s. 248).

At erfaring er viktig kan også trekkes til Deweys pedagogikk (learning by doing, eleven veiledes mot det konstruktive) og videre til mesterlære. Dewey var en anerkjent filosof, pedagog og psykolog fra USA (Kaare, 2009). Læring hos individet bygger på en praktisk erfaring som veiledes hos en kompetent mester. Mesterlære og senere situert læring har tradisjonelt sett stått sterkt som pedagogisk metode for læring i friluftsliv. Ifølge situert læringsteori er all læring situert. Den som lærer, må delta, og deltagelse karaktiseres ved at den lærende inngår i en målrettet aktivitet sammen med andre. I dette praksisfellesskapet er det en fordel om de lærende har en posisjon og medinnflytelse. En friluftlivsgruppe på tur kan forstås som et praksisfelleskap (Vikene, Vereide, & Hallandvik, 2016).

Det er altså mange argumenter for at vi som friluftslivsstudenter må ut og erfare i felten. Selv om det ikke helt og holdent kan argumentere for en tur hele veien til Frankrike, så er det hvertfall en tanke bak å være ute og praktisere selv.

Referanser

Kaare, S. (2009). John Dewey. Hentet fra STORE NORSKE LEKSIKON: https://snl.no/John_Dewey

Priest, S., & Gass, M. A. (2005). Effective Leadership in Adventure Programming. Human Kinetics.

Vikene, O. L., Vereide, V., & Hallandvik, L. (2016). Ledelse og læring i friluftsliv. I A. Horgen, M. L. Fasting, T. Lundhaug, L. I. Magnussen, & Ø. Ketil, Ute! (ss. 107-125). Bergen: Fagbokforlaget.

Veiledertur

Foto: Are Moniz Wergeland

En ny ekskursjon stod for tur og denne gangen var det studentene på B3 friluftsliv skulle være veileder for studentene på B2 friluftsliv, B1 valgfag friluftsliv og Outdoor Education and Nordic FL. Vi fikk blant annet i oppgave å planlegge en tur der innhold samsvarte med de egenferdighetene vi har innen et friluftslivstema. Gruppen vår bestod av åtte medlemmer der to av oss gikk i B3. Vi hadde stort fokus på trivsel i naturen gjennom blant annet bålfyring, matlaging og sosiale aktiviteter. Turplanen måtte også gjennom en endring fordi ene deltageren gikk på krykker. Det løste vi med å padle deler av turen, og plassere en fast leir i nærheten av skogsvei. Han ble kjørt store deler av veien fra stranden der vi padlet til.

For å kunne veilede en tur på en god måte er det svært mange faktorer som må ligge til grunn. Friluftslivet i undervisningssammenheng inneholder svært mange variabler og det stiller krav til blant annet varierte kompetanser, ferdigheter og egenskaper. Vikene, Vereide og Hallandvik (2016) skriver at en i friluftslivskonteksten møter skiftende vær-og temperaturforhold, og ledelsen varer ofte lenger enn ledelse i klasserom.  Priest og Gass (2005) har laget en modell for å gi en oversikt over hva som kreves. Modellen kaller de «the effective outdoor leadership wall».

(Priest y Gass ,2005)

Tekniske ferdigheter: kompetansen i den aktuelle aktiviteten som ledes i. Det kan for eksempel si å kunne klatre eller padle på et visst nivå. De veilederne som har et høyere nivå enn gruppen har vist seg å ha lettere for å ha kontroll under de aktuelle aktivitetene. For oss var dette kanskje spesielt aktuelt da vi padlet som første og siste del av turen.

Sikkerhetsferdigheter: er den kompetansen som kreves for å kunne nyte friluftlivsaktiviteter på en sikker og trygg måte. Det inkluderer navigering, tolkning av været, førstehjelp, respons på ulykker, søk og redning og sikkerhet i vann. På vår tur hadde vi eksempelvis kompetanse i redning ved velt i kano.

Miljøferdigheter: er kompetansen som kreves for å kunne nyte naturen uten å gjøre skade på den. Praktisere sporløs ferdsel og gå foran som godt eksempel. Dette hadde vi stort fokus på underveis og når vi forlot leir.

Organiseringsferdigheter: går ut på at veilederen klarer å planlegge, forberede, gjennomføre og evaluere erfaringer for den den aktuelle gruppen. En veileder må eksempelvis kunne håndtere risiko, arrangere transport, koordinere gruppemåltider, lage timeplan, velge ruter, ta ansvar for utstyr.

Instruksjonsferdigheter: kompetansen som kreves for å kunne lære vekk tekniske ferdigheter relatert til aktiviteten, miljøet og sikkerheten. Dette kan eksempelvis være å lære vekk å stå på ski med en progresjon.

Tilretteleggingsferdighet (facilitation skill): kompetanse som legger grunnlag for god gruppedynamikk, gir deltagerne mulighet til å gjennomføre oppgaver samtidig som de utvikler gode mellommenneskelige forhold. Veiledere må for eksempel ofte løse konflikter, kommunisere effektivt og gro personlig pålitelighet. I tillegg til å legge til rette for refleksjon rundt friluftlivserfaringer for å gi optimal læring (Priest & Gass, 2005).

På denne turen fikk vi prøvd oss som veiledere i realistiske og autentiske erfaringssituasjoner. Det ga oss kanskje det tydeligste bildet så langt i studiet på litt av hva som kreves fra en friluftlivsveileder. Dette bildet kan i utgangspunktet oppleves ganske skurrete, men ved hjelp den redegjorte modellen kan det være enklere å få en oversikt. Takk for en givende og lærerik tur!

Referanser

Priest, S., & Gass, M. A. (2005). Effective Leadership in Adventure Programming. Human Kinetics.

Vikene, O. L., Vereide, V., & Hallandvik, L. (2016). Ledelse og læring i friluftsliv. I A. Horgen, M. L. Fasting, T. Lundhaug, L. I. Magnussen, & Ø. Ketil, Ute! (ss. 107-125). Bergen: Fagbokforlaget.

Priest y Gass. Bilde] (2012). Hentet fra http://www.efdeportes.com/efd164/el-impacto-de-las-actividades-fisicas-en-el-medio-natural-01.jpg

Solundtur

Den 6.-9. september var vi avgårde på ny tur. Denne gangen i et relativt nytt miljø i forhold til tidligere turer. Tema var kystfriluftsliv der innholdet var todelt. Min gruppe hadde først kajakk to dager med aktivitetslederkurs. Deretter var det mer tradisjonelt friluftsliv i fokus de neste to dagene. Da gikk det i blant annet roing og garnfiske. I dette innlegget skal jeg se nærmere på grunnleggende teknikk i kajakkpadling, fordi det noe man skal kunne lære vekk som aktivitetsleder.

En har mye å vinne på å padle med god teknikk. Det viktigste taket er kanskje fremdriftstaket. Under padlekurset vårt fikk vi oppleve hvor viktig var når vinden stod sterkt i mot. For å få nok kraft i takene over tid trengtes det god teknikk. Ifølge Køhn (1999) bruker man mange muskelgrupper i et ideelt padletak. Overkroppen gjør størstedelen av arbeidet, men ved riktig teknikk bruker man også lår-og leggmuskulatur samt hofteleddsbøyerne. For å få til et godt tak må man rotere overkroppen. Man kan se for seg at ryggraden bare er en forlengelse av en aksel som er festet til bunnen av kajakken. I taket vrir overkroppen seg om denne akselen. Først strekker man armen fram i skulderhøyde på den ene siden der man skal starte padletaket. Samtidig vrir en seg framover og fortsetter vridningen til årebladet naturlig kan settes i vannet ved siden av kajakken. Ekholm (2013) skriver at man kan lære dette på en god måte ved å tvinge seg selv å padle med helt strake armer.

Videre er trekkes årebladet bakover så det kommer i linje med hofta. For å få mest mulig utav bevegelsen bakover bør en tenke på at en drar kajakken framover og ikke at en skyver vannet bakover (Ekholm, 2013). For å få til rotasjonen på en god måte er en avhengig av å bruke beina på en god måte. Foten som er på samme siden som åretaket skyver fra mens man trekker årebladet gjennom vannet. I en korrekt utførelse blir dette en glidende bevegelse, der beina strekkes mot fothviler eller pedaler på den siden padletaket utføres (Køhn, 1999).

For å kunne lære vekk komplekse teknikker er det viktig å ha innsyn i hva den er satt sammen av. Samtidig kan men lese lenge og mye, men som med mye annet kreves det også praktisk øvelse og automatisering.

Referanser

Ekholm, S. (2013). Kajakhandboken. Stockholm: Calazo.

Køhn, Ø. (1999). Padling. Oslo: Cappelen.

Buldretur til Veitastrond

Et nytt skoleår stod for tur og mye av starten innebar klatreundervisning. Den bestod blant annet av buldretur til vakre omgivelser i Veitastrond. Der var tema for dagen blant annet klatreteknikker. Videre i innlegget tar jeg for meg grunnleggende teknikk i klatring.

Bilde: Privat 

Man kan si at klatring handler om å finne glede og utfordring i den kroppslige utfoldelsen. Som annen idrett og annet friluftsliv også består av. Ifølge Tronstad (2005) betyr buldring egentlig klatring på kampesteiner, men er blitt et fellesnavn for alle former for klatring i lav høyde. Her skal man løse bevegelsesproblemer uten tau, rett over bakken. For å kunne forflytte seg hensiktsmessig må klatreren tenke på blant annet balanse og tyngdepunkt, plassering av føttene, vektfordeling og det å kunne utnytte alle tak som står til rådighet. Videre går jeg mer spesifikt inn på klatreteknikk.

Bilde: Privat 

Gangdal (2008)skriver at man ofte vil føle en redsel de første gangene man er i en klatrevegg og at det er helt naturlig. Man lener seg gjerne inn mot veggen med hele kroppen og klamrer seg til det som er av tak med hendene. Og man bruker mer krefter jo mindre takene er fordi en synes at en hele tiden må ha noe skikkelig å holde i. En kommer sjelden langt med slik teknikk fordi man glemmer å bruke beina. Er man for tett inntil fjellet er ikke føttene særlig funksjonelle heller. For det første ser man ikke hvor man kan stå, og for det andre kommer tyngden ut fra veggen, så en sklir av tak en ellers kunne stått på (Gangdal, 2008). I Veitastrond var det forskellig nivå på klatringen, men takene var stort sett så små at det ikke hadde gått å  klatre med hele tyngden inni veggen. Så for å få til rutene her måtte man få tyngden mer inn og ned mot fjellet. For å få en god teknikkinnlæring for beinbruk kan en legge inn rammer eller contraints at en ikke skal bruke armene. Eventuelt bruke en arm. Da må man bruke beina i større grad g blir tvunget til å bruke god teknikk.

I dette innlegget har jeg skrapt litt i overflaten på hva buldring er om grunnleggende teknikk. Men for videre lesning er det mye å lese om bruk av ulike teknikker og hvordan de kan læres.

Bibliografi

Gangdal, J. (2008). Alt du bør vite om klatring. Oslo: Aschehoug.

Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles.

Toppturcamp i Hurrungane

I uke 17 var det tid for ny tur fra tirsdag til torsdag. Denne gangen skulle vi opp i mektige Hurrungane. Med en camp som utgangspunkt gikk vi to toppturer. Tema som vi gikk gjennom var blant annet sikringsmiddel i snø, snøbakketeknikk, redning på snødekt bre, GPS, veivalg, kjøremønster, snøkjennskap og orientering. Det som også var viktig på denne turen, som alle andre turene, var bekledning. Men denne gangen var det kanskje ekstra utfordrende da temperaturforskjellene var store fra natten og morgenen til midt på dagen. Derfor gjør jeg rede for grunnleggende bekledning i dette innlegget.

Foto: Privat

Innerst mot kroppen har man et isolerende lag. Horgen (2010) skriver at det først og fremst er ull som fungerer optimalt og at det har vært benyttet til undertøy i århundrer. Det samme erfarer Monsen (2004) som skriver at det viktigste kriteriet er hvor varmt undertøyet er i våt tilstand. Og der er ull suverent best og kanskje særlig kaninull, også kalt angoraull. Da snakker man om plagg som bh, underbukse, lang underbukse, undertrøye, sokker, hansker/votter og lue som bør være av ull. Ull har en evne til å slippe ut svettedamp igjennom og bort fra kroppen. Det er fordi ullfibrene er mer eller mindre krusete hår som er bygget opp av proteiner. Overflaten til fibrene er dekket av fiberskjell som ligger oppå hverandre som takstein. På utsiden av skjellene ligger en tynn hinne som gjør fiberoverflaten vannavstøtende, men gjennomtrengelig for vanndamp (Horgen, 2010).

Foto: Privat

Videre er lagene utenpå anbefalt å være flere tynne, i stedet for ett tjukt. Det gjør det lettere å regulerer og justere antrekket etter intensitet og temperatur på aktiviteten (Horgen, 2010). Dette viste seg å være svært verdifullt i Hurrungane da varmejusteringen var veldig viktig. Når vi begynte å gå om morgenen var det mye kaldere enn utover dagen. Om man ikke juster er det lett å bli gjennomsvett på vei opp på en topptur. Jeg begynte gjerne med en ullskjorte utenpå en eller to ulltrøyer. Dette fungerte veldig bra. Og skjorten er enkel å regulere ut varme bed å åpne foran og på armene.

Utenpå de ulike lagene med ull er det ofte hensiktsmessig med selve ytterbekledningen. Det vil si plagg med vind- og/eller vanntette egenskaper. Overdelen og underdelen må være vindtett (Horgen, 2010). Dette understreker også Monsen (2004) da han skriver:

Dra aldri til fjells uten plagg som er 100 prosent vindtette! Får de feiende, iskalde luftstrømmene lov til å trenge gjennom plagget, kan du få store problemer med å holde kroppsvarmen, kan hende med forfrysninger, nedkjøling og i verste fall tap av liv som resultat.

Foto: Privat

I tidligere innlegg har jeg skrevet om nedkjøling og konsekvensene av det. Her har jeg sett på bekledning som kan være viktig for komforten, men også selve sikkerheten på turen. Her er det viktig med erfaring og vite om hva som fungerer etter ulike forhold.

Referanser

Horgen, A. (2010). Friluftsveiledning Vinterstid. Oslo: Høyskoleforlaget.

Monsen, L. (2004). Villmarksboka. Jaren: Lars Monsen Boksenteret Outdoors.

Egenferd Jotunheimen

Igjen var vi klare for tur og denne gangen var det med helt andre rammer enn tidligere. Nå skulle vi planlegge en egenferd i grupper på 3-4. Temaet skulle være nordisk ferdsel for egen utvikling i basis friluftsliv. Sentrale element for egenferden var tema som leirliv, selvstendig orientering og flytting av leir. Et krav for turen var å ha minst fire overnattinger ute. Sammen med to andre klassekamerater planlagte vi en tur i Jotunheimen fra Turtagrø til Tyinkrysset over fem dager. Det viste seg å bli en flott tur med mye læring. Vi hadde varierende vær som ga oss muligheten til å utfordre oss litt på blant annet orienteringen. I dette innlegget skal jeg gå nærmere inn på orientering i fjellet.

Foto: Privat

Når det kommer til orientering er det et sammensatt emne som man aldri blir helt utlært i. Samtidig kan utvikle seg og øke forståelsen for kunsten å orientere. Fordi det er et bredt tema har jeg i dette innlegget valgt å ta for meg holdepunkt, ledelinjer, fanglinjer og misvisning. Holdepunkter er terrengformasjoner som vi kan kjenne igjen og som fungerer som referanser for hvor vi er til enhver tid. Det kan også være hensiktsmessig å se for seg ved hjelp av kartet hvordan terrenget foran oss «skal» se ut, og deretter avgjøre om man er på riktig plass når man eventuelt kommer dit. Fordelen med å se for seg fremover i terrenget er at man før mer flyt i forflytningen uten å måtte orientere for hver hundre meter og sjekke enhver detalj. Samtidig som man ser så bruker man også andre sanser. Det kan eksempelvis være for å vite hvilken retning man går i, om det går opp eller ned, hvor langt har man gått, hvor lenge har man gått, hvor blåser vinden fra. Informasjonen sammenstilles og brukes til å trekke noen konklusjoner om hvor man er (Horgen, 2010). På turen vår i Jotunheimen var det tidvis dårlig sikt med whiteout. Det stilte krav til at vi blant annet anslo hvor mange høydemetre vi tok, for å avgjøre hvor vi var. Vi var også veldig opptatt av hvor lang tid vi brukte og hvor langt vi forflyttet oss. Men da fulgte vi som regel en ledelinje som vi hadde ved hjelp av kompasskurs.

Foto: Privat

Ledelinjer trenger ikke å være en kompasskurs. I terrenget finnes det mange ulike naturlige ledelinjer. Dette er en terrengformasjon som man kan følge for å holde en kurs. Dette kan for eksempel være vann, daler eller fjellformasjoner. En kan også følge menneskeskapte ledelinjer som veier og kraftlinjer. De nevnte ledelinjene er relativt enkle å følge, en annen form for ledelinjer som er litt mer utfordrende er høydekurver. Ved hjelp av de kan man holde høyden fra et kjent sted og gå til neste sikre holdepunkt. De samme terrengformasjonene som vi bruker som ledelinjer kan også brukes som fanglinjer. De fungerer som oppfang for oss om man har et mål og kan ha en fanglinje bak dette målet som sier oss at vi har gått for langt. Dette kan for eksempel være en markant stigning bak en hytte (Horgen, 2010).

Når det kommer til misvisning er det i følge Monsen (2005) det folkelige begrepet og heter egentlig deklinasjon. Han forklarer at dette er forskjellen i grader mellom magnetisk nord og sant nord. Retningen mot den geografiske Nordpolen er det sanne nord. Mens hvor nålen faktisk peker kan defineres som det magnetiske nord. Punktet for den magnetiske nordpolen beveger seg sakte innenfor en sirkel med cirka femten mils radius. I Norge kan misvisningen være opptil 12 grader i Øst-Finnmark og seks på Vestlandet. Men folk flest vil ikke oppleve vanskeligheter på grunn av misvisningen.

Dette innlegget har vært innpå noen deler av orienteringen og kan være til hjelp for veivalg i  fjellet. Samtidig er det mye å sette seg inn i og for videre lesning kan peiling, krysspeiling, kompasskurs, tidsbruk og hindringer nevnes.

Bibliografi

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Monsen, L. (2005). Villmarksboka. Oslo: Lars Monsen Outdoors.

Toppturcamp i Vigdalen

På ny la vi ut på tur med klassen og den gikk fra onsdag til torsdag i uke 8.  Da tok vi med oss toppturutstyr og utstyr til overnatting i Vigdalen. Der slo vi leir ved Vigdalsstølen på onsdagen etter å ha gått noen få kilometer inn i dalen. Resten av dagen brukte vi til øving på kameratredning og lage mat på bål. Torsdagen gikk vi topptur til Buskrednosi med fokus på blant skred og hvor en bør befinne seg i forhold til skredfarlig terreng. I dette innlegget dykker jeg dypere i hvordan en kan vite hvor en ferdes trygt.

Foto: Privat

Som nevnt i innlegget fra Hemsedalsturen er det i hovedsak heng brattere enn 30 grader skredet løsner. Men det betyr ikke at skredet ikke kan nå slakere områder. Skal en ferdes trygt må en vite hvor maksimal utløpslengde er. Ifølge Brattlien (2008) er en trygg så lenge en holder seg tre ganger ut fra fallhøyden til skråningen. Det vil si at en er trygg dersom en er 300 meter ut fra toppen av skråningen dersom fjellsiden er 100 meter høy. Dette kan være vanskelig å måle, så da kan det være enklere å måle gradene fra der en står og opp til potensielt løsneområde. Utløpslengde på tre ganger fallhøyden tilsvarer 18 grader. Dette kan for eksempel måles med kompass med klinometer. Denne modellen tar for seg hvor langt skredet kan gå dersom utløpsbanen er perfekt. Det som kan være på vår side i hvor langt skredet kan gå er terrengfeller, som kan gjøre at skredet ikke går så langt ut fra skråningen.

Terrengfeller er i utgangspunktet terrengformasjoner som gjør skredene langt farligere om man blir tatt. Det kan være at man treffer steiner og trær på veien eller faller utfor et stup, som er typiske terrengfeller. Det kan også være en brå overgang fra bratt til flatt eller en løft eller bekkedal der det hoper seg opp med snø. Faren om man havner i skredet er at man kan risikere å bli begravd dypt (Landrø, 2007). Fordelene er om man er på riktig side av terrengfellen og man kan bruke det til sin fordel.  For skredet går ikke like langt dersom det stopper i eksempelvis en bekkedal. Da kan man gjerne ferdes nærmere den potensielt farlige skråningen enn det 1:3 regelen sier, fordi skredet vil stoppe opp i bekkedalen.

For å ferdes trygt i skredfarlig terreng må man ha mye kunnskap. En del av det er å lese seg opp på teorien, men kanskje viktigst er å være ute og lære seg å gjenkjenne for eksempel terreng og bratthet.

Bibliografi

Brattlien, K. (2008). Den lille snøskredboka. Oslo: Fri Flyt.

Landrø, M. (2007). Skredfare. Oslo: Fri Flyt.

Hemsedalstur

Etter å ha hatt en overnatting i snøen for å blant annet sjekke utstyr, var vi nå klare for litt heftigere forhold i Hemsedalsfjellet. Turen gikk fra mandag til fredag i uke 4. Et overordnet mål med turen var å ivareta sikkerhet på denne type tur og ha det bra under tøffe forhold. I løpet av turen fikk vi alt fra storm og regn til vindstille og knallsol. Da ga mye læring og kunne også påvirke et av flere undermål med turen som var å trene på våkent veivalg i forhold til ferdsel på vintersnø. Det er mange faktorer som spiller inn når det gjelder våkne veivalg og en av dem er snøskred. I dette innlegget ser jeg nærmere på veivalg i forhold til å ferdes trygt i potensielle skredområder.

Foto: Privat

Ut ifra ulykkestall vet man at snøskred utløses i terreng brattere enn om lag 30 grader (Brattlien, 2008). Statistikken kan vi bruke til vår fordel og ferdes under 30 grader. For vanlige turfolk som ferdes i fjellet er dette en god regel. Landrø skriver at med økende bratthet øker også faren for at skredet løsner (2007). Men bare opp til et visst punkt – til mellom 38 og 40 grader. Så da er spørsmålet hvordan man vet hvor mange grader bratt det er i den aktuelle helningen. Det kan man finne ut ved hjelp av kartet eller måle ute i terrenget.

Foto: Privat

For å måle bratthet på kartet må man se på avstanden mellom høydekurvene. Om det er 0,7 mm mellom 20 meterkvotene, eller mindre enn 3,5 mm mellom 100 m kvotene er det brattere enn 30 grader på et 1:50 000 kart (Brattlien, 2008). Man kan bruke linjal for å måle, eller en hellingsvinkelmåler fra NGI som er gjennomsiktig og holdes oppå kartet og viser brattheten ut ifra avstanden på høydekurvene. En kan også bruke NGI og Xgeo sine nettsider for å avgjøre brattheten før en legger ut på tur (linker ligge vedlagt). Der brukes også samme informasjon og det markeres automatisk inn på kartet hvor bratt det er. Ulempen med å bruke kartet som kilde for bratthet er at det kan være vanskelig å måle helt nøyaktig og at enkeltheng over 30 grader kan komme utenom høydekurvene dersom de ikke er store nok.

Foto: Privat

Måling av brattheten i terrenget kan foregå på flere måter. Man kan eksempelvis bruke et speilkompass som helningsmåler. Ifølge Brattlien (2008) burde alle seriøse friluftsfolk ha et speilkompass med vinkelmåler. Da kan man måle brattheten i en skråning ved å stå på toppen og sikte nedover skråningen. Eller legge vinkelmåleren på bakken for å måle hvor bratt det er der man står. En kan også måle et heng på avstang om man har det i profil og kan måle helningen om man ser skråningen fra siden. Andre metoder som er verdt å nevne er måling ved hjelp av stavene og elektronisk klinometer.

I dette innlegget har jeg tatt for meg hensyn som måtte tas i betraktning på deler av Hemsedalsturen. Flere veivalg vi tok var styrt av brattheten der vi skulle gå. Men det som også må tas hensyn til er hvor langt ut det eventuelle skredet kan gå. For det kan komme utover terreng som er slakere enn 30 grader, selv om det ikke utløses der. For å beregne dette han en funnet flere metoder som jeg tar for meg i neste blogginnlegg.

Linker til måling av bratthet ved hjelp av kart:

http://www.xgeo.no/index.html?p=snoskred

http://skredkart.ngi.no/

Referanser

Brattlien, K. (2008). Den lille snøskredboka. Oslo: Fri Flyt.

Landrø, M. (2007). Skredfare. Oslo: Fri Flyt.

Vintertur i Haukåsen

Nytt semester betydde flere turer og vi begynte med en overnattingstur med ett døgn i Haukåsen utenfor Sogndal, tirsdag 19. januar. Hovedmålet med turen var å teste utstyr og fellesutstyr til vinterturen i uke 4. Samt praktisk førstehjelp i friluftslivet. I dette innlegget går jeg mer i dybden på ulike caser som kan oppstå i vinterfriluftslivet, nærmere bestemt generell nedkjøling.

Foto: Privat

Blant flere faktorer som skiller vinterfriluftslivet fra de andre årstidene er kulden. Den kan potensielt være svært farlig og kan føre til generell nedkjøling, eller hypotermi. Det innebærer at kroppen blir nedkjølt slik at den indre kroppstemperaturen synker under det normale som er cirka 37 °C. I den fasen vil kroppen begynne å skjelve og man merker et tiltagende ubehag. Om man ikke begynner tiltak vil ubehaget tilta ytterligere inntil man har en indre kroppstemperatur på cirka 33 °C. Gradvis forsvinner ubehaget og man går inn i en likegyldig fase inntil man mister bevisstheten ved en indre kroppstemperatur på rundt 30°C. Her øker faren for hjertestans vesentlig og nedre grensen for antatt overlevelse er rundt 17-18°C (Horgen, 2010).

Ifølge Monsen (2004) er det viktig å få tørre og helst oppvarmede klær på personen fordi vann leder kulde hundre ganger bedre enn luft. Og skjerme mest mulig for vind under frakt til sivilisasjonen, der redningen forhåpentligvis venter. Horgen (2010) skriver at dersom personen har nedsatt bevissthet er det helt avgjørende at personen behandles forsiktig. Dette kan være vanskelig når en må bytte klær og derfor kan en lage en dampseperreinnretning som omslutter den forulykkede. Her har det vist seg at bobleplast og duct-tape er optimalt. En kan også bruke såkalt «redningsfolie» eller plastsekker i kombinasjon med liggeunderlag, sovepose og fjellduken. Her er målet å lage en dampsperre som hindrer overflatefordampning fra kroppen. Men en person som er sterkt nedkjølt klarer ikke selv å produsere nok varme og en bør tilføre varme. Da kan primusen fyres i teltet, en eller flere legge seg inntil, eller gi varm, sukret drikke dersom vedkommende er våken.

Foto: Privat

Viktigste er at kyndig hjelp varsles og personen så raskt som mulig fraktes til et sykehus med intensivavdeling. Helst kan det fraktes med helikopter og visst ikke er det viktig å har fokus på å frakte personen raskt, men skånsomt.

I dette innlegget har jeg sett på nedkjøling og dens konsekvenser. Dersom en er ute for hypotermi er det viktig å sette inn tiltak for å motvirke ytterligere nedkjøling. Her er det viktig å vite hva man skal gjøre og ha med seg riktig utstyr for å kunne iverksette tiltak.

Referanser

Horgen, A. (2010). Friluftsveiledning Vinterstid. Oslo: Høyskoleforlaget.

Monsen, L. (2004). Villmarksboka. Jaren: Lars Monsen Boksenteret Outdoors.