Egenferd Jotunheimen

Igjen var vi klare for tur og denne gangen var det med helt andre rammer enn tidligere. Nå skulle vi planlegge en egenferd i grupper på 3-4. Temaet skulle være nordisk ferdsel for egen utvikling i basis friluftsliv. Sentrale element for egenferden var tema som leirliv, selvstendig orientering og flytting av leir. Et krav for turen var å ha minst fire overnattinger ute. Sammen med to andre klassekamerater planlagte vi en tur i Jotunheimen fra Turtagrø til Tyinkrysset over fem dager. Det viste seg å bli en flott tur med mye læring. Vi hadde varierende vær som ga oss muligheten til å utfordre oss litt på blant annet orienteringen. I dette innlegget skal jeg gå nærmere inn på orientering i fjellet.

Foto: Privat

Når det kommer til orientering er det et sammensatt emne som man aldri blir helt utlært i. Samtidig kan utvikle seg og øke forståelsen for kunsten å orientere. Fordi det er et bredt tema har jeg i dette innlegget valgt å ta for meg holdepunkt, ledelinjer, fanglinjer og misvisning. Holdepunkter er terrengformasjoner som vi kan kjenne igjen og som fungerer som referanser for hvor vi er til enhver tid. Det kan også være hensiktsmessig å se for seg ved hjelp av kartet hvordan terrenget foran oss «skal» se ut, og deretter avgjøre om man er på riktig plass når man eventuelt kommer dit. Fordelen med å se for seg fremover i terrenget er at man før mer flyt i forflytningen uten å måtte orientere for hver hundre meter og sjekke enhver detalj. Samtidig som man ser så bruker man også andre sanser. Det kan eksempelvis være for å vite hvilken retning man går i, om det går opp eller ned, hvor langt har man gått, hvor lenge har man gått, hvor blåser vinden fra. Informasjonen sammenstilles og brukes til å trekke noen konklusjoner om hvor man er (Horgen, 2010). På turen vår i Jotunheimen var det tidvis dårlig sikt med whiteout. Det stilte krav til at vi blant annet anslo hvor mange høydemetre vi tok, for å avgjøre hvor vi var. Vi var også veldig opptatt av hvor lang tid vi brukte og hvor langt vi forflyttet oss. Men da fulgte vi som regel en ledelinje som vi hadde ved hjelp av kompasskurs.

Foto: Privat

Ledelinjer trenger ikke å være en kompasskurs. I terrenget finnes det mange ulike naturlige ledelinjer. Dette er en terrengformasjon som man kan følge for å holde en kurs. Dette kan for eksempel være vann, daler eller fjellformasjoner. En kan også følge menneskeskapte ledelinjer som veier og kraftlinjer. De nevnte ledelinjene er relativt enkle å følge, en annen form for ledelinjer som er litt mer utfordrende er høydekurver. Ved hjelp av de kan man holde høyden fra et kjent sted og gå til neste sikre holdepunkt. De samme terrengformasjonene som vi bruker som ledelinjer kan også brukes som fanglinjer. De fungerer som oppfang for oss om man har et mål og kan ha en fanglinje bak dette målet som sier oss at vi har gått for langt. Dette kan for eksempel være en markant stigning bak en hytte (Horgen, 2010).

Når det kommer til misvisning er det i følge Monsen (2005) det folkelige begrepet og heter egentlig deklinasjon. Han forklarer at dette er forskjellen i grader mellom magnetisk nord og sant nord. Retningen mot den geografiske Nordpolen er det sanne nord. Mens hvor nålen faktisk peker kan defineres som det magnetiske nord. Punktet for den magnetiske nordpolen beveger seg sakte innenfor en sirkel med cirka femten mils radius. I Norge kan misvisningen være opptil 12 grader i Øst-Finnmark og seks på Vestlandet. Men folk flest vil ikke oppleve vanskeligheter på grunn av misvisningen.

Dette innlegget har vært innpå noen deler av orienteringen og kan være til hjelp for veivalg i  fjellet. Samtidig er det mye å sette seg inn i og for videre lesning kan peiling, krysspeiling, kompasskurs, tidsbruk og hindringer nevnes.

Bibliografi

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Monsen, L. (2005). Villmarksboka. Oslo: Lars Monsen Outdoors.