Toppturcamp i Hurrungane

I uke 17 var det tid for ny tur fra tirsdag til torsdag. Denne gangen skulle vi opp i mektige Hurrungane. Med en camp som utgangspunkt gikk vi to toppturer. Tema som vi gikk gjennom var blant annet sikringsmiddel i snø, snøbakketeknikk, redning på snødekt bre, GPS, veivalg, kjøremønster, snøkjennskap og orientering. Det som også var viktig på denne turen, som alle andre turene, var bekledning. Men denne gangen var det kanskje ekstra utfordrende da temperaturforskjellene var store fra natten og morgenen til midt på dagen. Derfor gjør jeg rede for grunnleggende bekledning i dette innlegget.

Foto: Privat

Innerst mot kroppen har man et isolerende lag. Horgen (2010) skriver at det først og fremst er ull som fungerer optimalt og at det har vært benyttet til undertøy i århundrer. Det samme erfarer Monsen (2004) som skriver at det viktigste kriteriet er hvor varmt undertøyet er i våt tilstand. Og der er ull suverent best og kanskje særlig kaninull, også kalt angoraull. Da snakker man om plagg som bh, underbukse, lang underbukse, undertrøye, sokker, hansker/votter og lue som bør være av ull. Ull har en evne til å slippe ut svettedamp igjennom og bort fra kroppen. Det er fordi ullfibrene er mer eller mindre krusete hår som er bygget opp av proteiner. Overflaten til fibrene er dekket av fiberskjell som ligger oppå hverandre som takstein. På utsiden av skjellene ligger en tynn hinne som gjør fiberoverflaten vannavstøtende, men gjennomtrengelig for vanndamp (Horgen, 2010).

Foto: Privat

Videre er lagene utenpå anbefalt å være flere tynne, i stedet for ett tjukt. Det gjør det lettere å regulerer og justere antrekket etter intensitet og temperatur på aktiviteten (Horgen, 2010). Dette viste seg å være svært verdifullt i Hurrungane da varmejusteringen var veldig viktig. Når vi begynte å gå om morgenen var det mye kaldere enn utover dagen. Om man ikke juster er det lett å bli gjennomsvett på vei opp på en topptur. Jeg begynte gjerne med en ullskjorte utenpå en eller to ulltrøyer. Dette fungerte veldig bra. Og skjorten er enkel å regulere ut varme bed å åpne foran og på armene.

Utenpå de ulike lagene med ull er det ofte hensiktsmessig med selve ytterbekledningen. Det vil si plagg med vind- og/eller vanntette egenskaper. Overdelen og underdelen må være vindtett (Horgen, 2010). Dette understreker også Monsen (2004) da han skriver:

Dra aldri til fjells uten plagg som er 100 prosent vindtette! Får de feiende, iskalde luftstrømmene lov til å trenge gjennom plagget, kan du få store problemer med å holde kroppsvarmen, kan hende med forfrysninger, nedkjøling og i verste fall tap av liv som resultat.

Foto: Privat

I tidligere innlegg har jeg skrevet om nedkjøling og konsekvensene av det. Her har jeg sett på bekledning som kan være viktig for komforten, men også selve sikkerheten på turen. Her er det viktig med erfaring og vite om hva som fungerer etter ulike forhold.

Referanser

Horgen, A. (2010). Friluftsveiledning Vinterstid. Oslo: Høyskoleforlaget.

Monsen, L. (2004). Villmarksboka. Jaren: Lars Monsen Boksenteret Outdoors.

Egenferd Jotunheimen

Igjen var vi klare for tur og denne gangen var det med helt andre rammer enn tidligere. Nå skulle vi planlegge en egenferd i grupper på 3-4. Temaet skulle være nordisk ferdsel for egen utvikling i basis friluftsliv. Sentrale element for egenferden var tema som leirliv, selvstendig orientering og flytting av leir. Et krav for turen var å ha minst fire overnattinger ute. Sammen med to andre klassekamerater planlagte vi en tur i Jotunheimen fra Turtagrø til Tyinkrysset over fem dager. Det viste seg å bli en flott tur med mye læring. Vi hadde varierende vær som ga oss muligheten til å utfordre oss litt på blant annet orienteringen. I dette innlegget skal jeg gå nærmere inn på orientering i fjellet.

Foto: Privat

Når det kommer til orientering er det et sammensatt emne som man aldri blir helt utlært i. Samtidig kan utvikle seg og øke forståelsen for kunsten å orientere. Fordi det er et bredt tema har jeg i dette innlegget valgt å ta for meg holdepunkt, ledelinjer, fanglinjer og misvisning. Holdepunkter er terrengformasjoner som vi kan kjenne igjen og som fungerer som referanser for hvor vi er til enhver tid. Det kan også være hensiktsmessig å se for seg ved hjelp av kartet hvordan terrenget foran oss «skal» se ut, og deretter avgjøre om man er på riktig plass når man eventuelt kommer dit. Fordelen med å se for seg fremover i terrenget er at man før mer flyt i forflytningen uten å måtte orientere for hver hundre meter og sjekke enhver detalj. Samtidig som man ser så bruker man også andre sanser. Det kan eksempelvis være for å vite hvilken retning man går i, om det går opp eller ned, hvor langt har man gått, hvor lenge har man gått, hvor blåser vinden fra. Informasjonen sammenstilles og brukes til å trekke noen konklusjoner om hvor man er (Horgen, 2010). På turen vår i Jotunheimen var det tidvis dårlig sikt med whiteout. Det stilte krav til at vi blant annet anslo hvor mange høydemetre vi tok, for å avgjøre hvor vi var. Vi var også veldig opptatt av hvor lang tid vi brukte og hvor langt vi forflyttet oss. Men da fulgte vi som regel en ledelinje som vi hadde ved hjelp av kompasskurs.

Foto: Privat

Ledelinjer trenger ikke å være en kompasskurs. I terrenget finnes det mange ulike naturlige ledelinjer. Dette er en terrengformasjon som man kan følge for å holde en kurs. Dette kan for eksempel være vann, daler eller fjellformasjoner. En kan også følge menneskeskapte ledelinjer som veier og kraftlinjer. De nevnte ledelinjene er relativt enkle å følge, en annen form for ledelinjer som er litt mer utfordrende er høydekurver. Ved hjelp av de kan man holde høyden fra et kjent sted og gå til neste sikre holdepunkt. De samme terrengformasjonene som vi bruker som ledelinjer kan også brukes som fanglinjer. De fungerer som oppfang for oss om man har et mål og kan ha en fanglinje bak dette målet som sier oss at vi har gått for langt. Dette kan for eksempel være en markant stigning bak en hytte (Horgen, 2010).

Når det kommer til misvisning er det i følge Monsen (2005) det folkelige begrepet og heter egentlig deklinasjon. Han forklarer at dette er forskjellen i grader mellom magnetisk nord og sant nord. Retningen mot den geografiske Nordpolen er det sanne nord. Mens hvor nålen faktisk peker kan defineres som det magnetiske nord. Punktet for den magnetiske nordpolen beveger seg sakte innenfor en sirkel med cirka femten mils radius. I Norge kan misvisningen være opptil 12 grader i Øst-Finnmark og seks på Vestlandet. Men folk flest vil ikke oppleve vanskeligheter på grunn av misvisningen.

Dette innlegget har vært innpå noen deler av orienteringen og kan være til hjelp for veivalg i  fjellet. Samtidig er det mye å sette seg inn i og for videre lesning kan peiling, krysspeiling, kompasskurs, tidsbruk og hindringer nevnes.

Bibliografi

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Monsen, L. (2005). Villmarksboka. Oslo: Lars Monsen Outdoors.

Toppturcamp i Vigdalen

På ny la vi ut på tur med klassen og den gikk fra onsdag til torsdag i uke 8.  Da tok vi med oss toppturutstyr og utstyr til overnatting i Vigdalen. Der slo vi leir ved Vigdalsstølen på onsdagen etter å ha gått noen få kilometer inn i dalen. Resten av dagen brukte vi til øving på kameratredning og lage mat på bål. Torsdagen gikk vi topptur til Buskrednosi med fokus på blant skred og hvor en bør befinne seg i forhold til skredfarlig terreng. I dette innlegget dykker jeg dypere i hvordan en kan vite hvor en ferdes trygt.

Foto: Privat

Som nevnt i innlegget fra Hemsedalsturen er det i hovedsak heng brattere enn 30 grader skredet løsner. Men det betyr ikke at skredet ikke kan nå slakere områder. Skal en ferdes trygt må en vite hvor maksimal utløpslengde er. Ifølge Brattlien (2008) er en trygg så lenge en holder seg tre ganger ut fra fallhøyden til skråningen. Det vil si at en er trygg dersom en er 300 meter ut fra toppen av skråningen dersom fjellsiden er 100 meter høy. Dette kan være vanskelig å måle, så da kan det være enklere å måle gradene fra der en står og opp til potensielt løsneområde. Utløpslengde på tre ganger fallhøyden tilsvarer 18 grader. Dette kan for eksempel måles med kompass med klinometer. Denne modellen tar for seg hvor langt skredet kan gå dersom utløpsbanen er perfekt. Det som kan være på vår side i hvor langt skredet kan gå er terrengfeller, som kan gjøre at skredet ikke går så langt ut fra skråningen.

Terrengfeller er i utgangspunktet terrengformasjoner som gjør skredene langt farligere om man blir tatt. Det kan være at man treffer steiner og trær på veien eller faller utfor et stup, som er typiske terrengfeller. Det kan også være en brå overgang fra bratt til flatt eller en løft eller bekkedal der det hoper seg opp med snø. Faren om man havner i skredet er at man kan risikere å bli begravd dypt (Landrø, 2007). Fordelene er om man er på riktig side av terrengfellen og man kan bruke det til sin fordel.  For skredet går ikke like langt dersom det stopper i eksempelvis en bekkedal. Da kan man gjerne ferdes nærmere den potensielt farlige skråningen enn det 1:3 regelen sier, fordi skredet vil stoppe opp i bekkedalen.

For å ferdes trygt i skredfarlig terreng må man ha mye kunnskap. En del av det er å lese seg opp på teorien, men kanskje viktigst er å være ute og lære seg å gjenkjenne for eksempel terreng og bratthet.

Bibliografi

Brattlien, K. (2008). Den lille snøskredboka. Oslo: Fri Flyt.

Landrø, M. (2007). Skredfare. Oslo: Fri Flyt.

Hemsedalstur

Etter å ha hatt en overnatting i snøen for å blant annet sjekke utstyr, var vi nå klare for litt heftigere forhold i Hemsedalsfjellet. Turen gikk fra mandag til fredag i uke 4. Et overordnet mål med turen var å ivareta sikkerhet på denne type tur og ha det bra under tøffe forhold. I løpet av turen fikk vi alt fra storm og regn til vindstille og knallsol. Da ga mye læring og kunne også påvirke et av flere undermål med turen som var å trene på våkent veivalg i forhold til ferdsel på vintersnø. Det er mange faktorer som spiller inn når det gjelder våkne veivalg og en av dem er snøskred. I dette innlegget ser jeg nærmere på veivalg i forhold til å ferdes trygt i potensielle skredområder.

Foto: Privat

Ut ifra ulykkestall vet man at snøskred utløses i terreng brattere enn om lag 30 grader (Brattlien, 2008). Statistikken kan vi bruke til vår fordel og ferdes under 30 grader. For vanlige turfolk som ferdes i fjellet er dette en god regel. Landrø skriver at med økende bratthet øker også faren for at skredet løsner (2007). Men bare opp til et visst punkt – til mellom 38 og 40 grader. Så da er spørsmålet hvordan man vet hvor mange grader bratt det er i den aktuelle helningen. Det kan man finne ut ved hjelp av kartet eller måle ute i terrenget.

Foto: Privat

For å måle bratthet på kartet må man se på avstanden mellom høydekurvene. Om det er 0,7 mm mellom 20 meterkvotene, eller mindre enn 3,5 mm mellom 100 m kvotene er det brattere enn 30 grader på et 1:50 000 kart (Brattlien, 2008). Man kan bruke linjal for å måle, eller en hellingsvinkelmåler fra NGI som er gjennomsiktig og holdes oppå kartet og viser brattheten ut ifra avstanden på høydekurvene. En kan også bruke NGI og Xgeo sine nettsider for å avgjøre brattheten før en legger ut på tur (linker ligge vedlagt). Der brukes også samme informasjon og det markeres automatisk inn på kartet hvor bratt det er. Ulempen med å bruke kartet som kilde for bratthet er at det kan være vanskelig å måle helt nøyaktig og at enkeltheng over 30 grader kan komme utenom høydekurvene dersom de ikke er store nok.

Foto: Privat

Måling av brattheten i terrenget kan foregå på flere måter. Man kan eksempelvis bruke et speilkompass som helningsmåler. Ifølge Brattlien (2008) burde alle seriøse friluftsfolk ha et speilkompass med vinkelmåler. Da kan man måle brattheten i en skråning ved å stå på toppen og sikte nedover skråningen. Eller legge vinkelmåleren på bakken for å måle hvor bratt det er der man står. En kan også måle et heng på avstang om man har det i profil og kan måle helningen om man ser skråningen fra siden. Andre metoder som er verdt å nevne er måling ved hjelp av stavene og elektronisk klinometer.

I dette innlegget har jeg tatt for meg hensyn som måtte tas i betraktning på deler av Hemsedalsturen. Flere veivalg vi tok var styrt av brattheten der vi skulle gå. Men det som også må tas hensyn til er hvor langt ut det eventuelle skredet kan gå. For det kan komme utover terreng som er slakere enn 30 grader, selv om det ikke utløses der. For å beregne dette han en funnet flere metoder som jeg tar for meg i neste blogginnlegg.

Linker til måling av bratthet ved hjelp av kart:

http://www.xgeo.no/index.html?p=snoskred

http://skredkart.ngi.no/

Referanser

Brattlien, K. (2008). Den lille snøskredboka. Oslo: Fri Flyt.

Landrø, M. (2007). Skredfare. Oslo: Fri Flyt.

Vintertur i Haukåsen

Nytt semester betydde flere turer og vi begynte med en overnattingstur med ett døgn i Haukåsen utenfor Sogndal, tirsdag 19. januar. Hovedmålet med turen var å teste utstyr og fellesutstyr til vinterturen i uke 4. Samt praktisk førstehjelp i friluftslivet. I dette innlegget går jeg mer i dybden på ulike caser som kan oppstå i vinterfriluftslivet, nærmere bestemt generell nedkjøling.

Foto: Privat

Blant flere faktorer som skiller vinterfriluftslivet fra de andre årstidene er kulden. Den kan potensielt være svært farlig og kan føre til generell nedkjøling, eller hypotermi. Det innebærer at kroppen blir nedkjølt slik at den indre kroppstemperaturen synker under det normale som er cirka 37 °C. I den fasen vil kroppen begynne å skjelve og man merker et tiltagende ubehag. Om man ikke begynner tiltak vil ubehaget tilta ytterligere inntil man har en indre kroppstemperatur på cirka 33 °C. Gradvis forsvinner ubehaget og man går inn i en likegyldig fase inntil man mister bevisstheten ved en indre kroppstemperatur på rundt 30°C. Her øker faren for hjertestans vesentlig og nedre grensen for antatt overlevelse er rundt 17-18°C (Horgen, 2010).

Ifølge Monsen (2004) er det viktig å få tørre og helst oppvarmede klær på personen fordi vann leder kulde hundre ganger bedre enn luft. Og skjerme mest mulig for vind under frakt til sivilisasjonen, der redningen forhåpentligvis venter. Horgen (2010) skriver at dersom personen har nedsatt bevissthet er det helt avgjørende at personen behandles forsiktig. Dette kan være vanskelig når en må bytte klær og derfor kan en lage en dampseperreinnretning som omslutter den forulykkede. Her har det vist seg at bobleplast og duct-tape er optimalt. En kan også bruke såkalt «redningsfolie» eller plastsekker i kombinasjon med liggeunderlag, sovepose og fjellduken. Her er målet å lage en dampsperre som hindrer overflatefordampning fra kroppen. Men en person som er sterkt nedkjølt klarer ikke selv å produsere nok varme og en bør tilføre varme. Da kan primusen fyres i teltet, en eller flere legge seg inntil, eller gi varm, sukret drikke dersom vedkommende er våken.

Foto: Privat

Viktigste er at kyndig hjelp varsles og personen så raskt som mulig fraktes til et sykehus med intensivavdeling. Helst kan det fraktes med helikopter og visst ikke er det viktig å har fokus på å frakte personen raskt, men skånsomt.

I dette innlegget har jeg sett på nedkjøling og dens konsekvenser. Dersom en er ute for hypotermi er det viktig å sette inn tiltak for å motvirke ytterligere nedkjøling. Her er det viktig å vite hva man skal gjøre og ha med seg riktig utstyr for å kunne iverksette tiltak.

Referanser

Horgen, A. (2010). Friluftsveiledning Vinterstid. Oslo: Høyskoleforlaget.

Monsen, L. (2004). Villmarksboka. Jaren: Lars Monsen Boksenteret Outdoors.