Skogstur i Kaupanger

Fra mandag 2. november til fredag 6. november var klassen på skogstur i Kaupangerområdet. Gruppen hadde leir i samme område frem til onsdag og gikk i løpet av onsdagen videre i grupper på 3-4. Overordnet mål for turen var å få erfaring og kunnskap om aktiviteter, trivsel og overnatting i skogen. Fokusområder vi hadde på turen var å komme nærmere skogen og naturen, der vi blant annet kuttet ut telefon og klokke. Også denne gangen var bålet en hjørnesten for trivselen. Og et konkretisert mål var å få erfaring med tradisjonelle måter å tilberede mat på i naturen. I innlegget her blir det forklart mer om kunsten å lage bål, og i tillegg om knuter og surringer.

I et tidligere innlegg i bloggen ble det gjort rede for sikkerheten i forhold til å brenne bål. Her skriver jeg videre om vedsanking. Først og fremst bør en vite hvilken ved en vil sanke, og hvor den finnes. Videre skriver jeg kort om ved fra henholdsvis granskog, furuskog, fjellbjørkeskog og snaufjellet. I granskogen finner en lettest brensel i tørrkvist eller døde nedfallstrær. Dette er den enkleste plassen å fyre bål ifølge Monsen (2004). Ved bruk av nedfallstrær bør en unngå å bruke de som ligger på bakken, for de er ofte fulle av vann. En huskeregel er at lett ved er god ved, med unntak av kvaefyllte stubber!

Furuskogen gir også god ved, spesielt tyrived. Det er død furuved som er gjennomtrengt av kvae. Det finner man gjerne i rotvelter, stubber og skadde deler av stammen. En furu eller granklynge er å foretrekke i et ellers fjellbjørkedominert område, med tanke på leirplass. Fjellbjørk er ofte tilgjengelig og har gjerne never som brenner godt. Det kan være lurt å plukke hvit tørr bjørkenever underveis på turen for å sikre seg gode fyringsmuligheter. Døde stående trær er det bare å dytte overende. Vedfyring på snaufjellet kan være en utfordring. Veden finnes i vier- og einerkratt. Bålet er ofte lite og viktigheten av tørr ved er ekstra stor. Ofte må en gå langt og bære mange kvister for å få bålet til.

Å slå knopp og stikk trengs trening. Det finnes mange ulike kombinasjonsmuligheter og mange knop og stikk har bestemte bruksområder. Tauet blir svekket betydelig av knopp og stikk. Ifølge Norges speiderforbund (1997) svekker en alminnelig knute tauet med 50%. Et eksempel på en knute som kan være nytting i skjøting av tau er båtmannsknop. Illustrasjonen viser hvordan den kan brukes.

Bilde: Båtmannsknop (Speiderbasen, 2008)

                                           

I leirlivet er det ofte nyttig å knyte to eller flere stokker sammen. Det kan være eksempelvis være for å lage toalett eller kokestativ. Da brukes gjerne surringer. Også her finnes mange varianter for ulike formål. For å lage en surring som binder sammen stoer 90 grader på hverandre kan vinkelsurring brukes. Begynn med dobbelt halvstikk, og legg tauet inn mot krysset på den ene stokken, og ut mot enden på den andre. Avslutt med strammetørner og dobbelt halvstikk (Norges speiderforbund, 1997).  

Bilde: Surringer (KFUM Speiderne, 2015)

Med denne teoribasisen har en et bedre grunnlag for å trives med leir i skogen. Og for å bli best mulig må det repetisjon til i praksis. 

Referanser

Monsen, L. (2004). Villmarksboka. Jaren: Lars Monsen Boksenteret Outdoors.

Norges speiderforbund. (1997). Speiderboka. Oslo: Norges speiderforbund.

Bildereferanser

Speiderbasen. (2008). Båtmannskop. Hentet 26.11.2015, fra: http://www.speiderbasen.no/vis/?id=893

KFUM Speiderne. (2015). Surringer. Hentet 26.11.2015, fra: http://www.kmspeider.no/Surringer.9UFRzS3Y.ips

Bildesamling av diverse turer

Veiledertur til Fimreitåsen

På ny la jeg ut på tur, denne gangen med en gruppe sammensatt av flere trinn på friluftsliv. To tredjeklassinger (veiledere) stod for organiseringen og gjennomføringen av turen. Jeg representerte 2. året med to medstudenter og med oss hadde vi fire førsteklassinger som hadde turen som valgfag. Som planlagt av veilederne våre gikk vi til Fimreitåsen fra Vasslihaug og ble der fra onsdag til fredag. Med hovedfokus på leirliv satt vi blant annet opp to gapahuker, lagde kokegrop og brente bål. Videre skal jeg fortelle oppsetting av gapahuk med presenning og fyring av bål i et teoretisk perspektiv.

Som Norges speiderforbund (1997, s.87) skriver, er det forskjellig måter å lage en gapahuk på. Men forbundet viser til det de har til felles, som er at de mangler en vegg på forsiden og gaper ut mot eksempelvis et bål eller en nying. Huken kan settes mellom to trær for å spare arbeid og materialer. Dette gjorde vi i leiren i Fimreitåsen. En kan spørre seg når en gapahuk er mer hensiktsmessig enn for eksempel et telt. Berger (2006, s.186) skriver at i tørre klima der insekter og regn ikke er et problem kan en presenning være et godt alternativ. En kan få kjøpt ferdigsydde presenninger eller lage en selv av sterk nylon eller andre vanntette, lette materialer. En presenning på 6 kvadratmeter gir god nok plass for én eller til nød to personer. Optimalt sett bør en velge ett flatt sted med hardpakket jord. På vår tur fant vi ikke et flatt sted og hardpakket jord var erstattet av lyng. Det fungerte til tross helt greit og ga oss et bilde av at underlaget kan være ganske kupert uten å gå bemerkelsesverdig utover søvn og trivsel, så lenge det ikke er vått. Gapahuken kan også være lettere og ta mindre plass enn et telt som skal romme like mange personer. Monsen (2004) skriver at en glassfiberpresenning eller lignende duk er tingen! Spesielt turer i skogen der det er lunere i sterk vind, samtidig som forankringsmulighetene er ypperlige. Han beskriver fordelene slik

Ved bruk av presenning blir kondens et fremmedord. Du har godt utsyn over landskapet. Du våkner ofte tidligere, gjerne til grålysningen, til flotte stemninger med rød himmel og orrhanebuldring. Du kommer bokstavelig talt i nærkontakt med naturen.

Bilde: Gapahuk (Privat)

                             

Monsen nevner også ulemper som at det er mer krevende å montere presenningen i uvær og at det stiller mer krav til trening og oppfinnsomhet. Det er heller ikke like lunt og temperaturbehagelig. Om man har fått opp presenningen, kan det ofte være hensiktsmessig å lage et bål. Videre beskriver teksten kjapt hvordan det kan gjøres, med hovedvekt på sikkerheten.

Bilde: Bål (Privat) 

Ifølge Monsen (2004) må sikkerheten i høyeste grad tas hensyn til, og det handler ganske enkelt om å bruke sunn fornuft. Selv om det er lovlig å fyre bør en droppe å fyre, dersom skogen er farlig tørr. Om det blåser i tillegg er det særlig skummelt. En glo kan komme seg flere titalls meter, bare ved et lite vindkast. Og den kan ligge å ulme lenge. En bør heller ikke fyre bål direkte på røttene til verken levende eller døde trær. Glørne kan få feste i røttene og spise seg langt under bakken, så slukkingen kan bli vanskelig. Spesielt farlig kan det være å fyre tett inntil en maurtue eller direkte på tørr mosebakke. Bålet bør ha en tett ring av steiner rundt seg, eller masse våt sand. Det beste er å plassere bålet på berg eller annen steingrunn, helst i strandkanten ved vann og tjern.

Innlegget har beskrevet ulike sider ved leirlivet i korte trekk. Det er fremdeles mye kunnskap jeg ikke har skildret her, som for eksempel bruk av monteringsteknikk av presenning, eller bruk av ulik type ved. innlegget kan allikevel gi en start og legge et grunnlag for å praktisere leirliv og tillegge seg praktisk kunnskap. 

Referanser

Berger, K. (2006). Fottur. London: Dorling Kindersley Limited.

Monsen, L. (2004). Villmarksboka. Jaren: Lars Monsen Boksenteret Outdoors.

Norges speiderforbund. (1997). Speiderboka. Oslo: Norges speiderforbund.

Bretur

I uke 38 stod ny ekskursjon for tur. Denne gangen dro klassen til Jostedalen for å gå på deler av Jostedalsbreen. I løpet av fem dager fikk jeg gått på utløpsbreene Tuftebreen, Nigardsbreen og Fåbergstølsbreen. Det ble lærerike dager med blant annet fokus på bevegelsesteknikk og bruk av isøks og stegjern. Et av målene for turen var "brevandring i taulag på blåis på en sikker måte". Kunnskap om brelære kan være relevant for å øke forståelsen for breen og sikre en trygg ferdsel. Videre i innlegget gir jeg en generell beskrivelse av hvordan breer blir til og hvordan de kan klassifiseres i ulike typer.

Bilde: Vandring på Nigardsbreen (Privat)

Brebegrepet brukes i dag bredt av folk flest. Der for eksempel snøfonner som blir liggende utover sommeren kalles en bre. Men definisjonen som benyttes mest i dag begrenser begrepet litt og ble utformet av Ahlmann: «En bre er en masse av snø og is som vesentlig ligger på land og som er, eller har vært i bevegelse» (sitert av Nisje, 1995, s. 9). Det som skaper bevegelsen er tyngdens påvirkning som gjør at breen beveger seg langsomt nedover som en seig plastisk masse (Liestøl & Hagen, 2012).

Tørr nysnø har vanligvis en tetthet på ca. 0,1 g/cm³. Men i høyfjellet og på breer vil vinden bidra til å pakke snøen mer sammen slik at tettheten øker til rundt 0,3 g/cm³. Mer setninger, sammenpressing og gjennomfrysing av smeltevann øker tettheten til omkring 0,55 g/cm³. Snø som blir liggende gjennom sommeren kalles firn. Tettheten i firn øker ved at større krystaller «spiser» opp de mindre. Tilgang på vann nede i firnlaget gjør at det dannes islag. Når tettheten når 0,8 g/cm³ er firnen nærmest lufttett og er blitt breis. Luften som er igjen samler seg etter hvert som luftbobler i isen. Det er varierende hvor lang tid denne prosessen tar og bestemmes i hovedsak av sommertemperaturen. I kystklima kan det ta fem-seks år, mens det kan gå flere hundre til tusen år på Antarktis. Videre vokser de store snøkrystallene på bekostning av de små. Man har funnet iskrystaller store som fotballer i stagnerende, dynamisk inaktive breer (Nesje, 1995).

Inndeling av ulike bretyper kan enten ta utgangspunkt i breens morfologi (form), eller i breens fysiske egenskaper. Nesje (1995; 13-16) har klassifisert breen i ulike typer. Videre beskrives først de ti ulike inndelingene etter breens morfologi og deretter de tre klassifikasjonene etter breens fysiske egenskaper.

Innlandsis

Dekker et stort område og størsteparten av isen er så tjukk at topografien til underlaget ikke gjenspeiles på breoverflaten. Dette kan eksempelvis være Øst-Antarktis og Grønland.

Platåbre

En bre som dekker et stort fjellområde og kan ha brearmer nedover i dalene. Eksempler i Norge er Jostedalsbreen og Hardangerjøkulen.

Utløpsbre

Denne breen drenerer en platåbre og har vanligvis dalbreform. Det kan imidlertid være vanskelig å avgrense akkumulasjonsområdet.

Dalbre

Som de ligger i navnet ligger hele breen i en dal, den er smal og langstrakt, og kommer ikke fra en platåbre. Kan finnes i Alpene, Himalaya og Jotunheimen.

Botnbre

Breen finner man i en typisk botn og når ikke utover denne. I Norge kan man eksempelvis finne den i Sunnmørsalpene og i Jotunheimen.

Isstrømnett eller bre av Spitsbergentype

Dalbreer som henger sammen og danner et system med oppstikkende fjelltopper. Det kan man finne på Spitsbergen og på Jostedalsbreen nord for Lodalskåpa.

Hengebre eller dalsidebre

I bratte dalsider der breen henger som flak i en bratt dalside uten større forsenkninger og botner. Finnes noen breer i Jotunheimen.

Fjellfotbre

En bretype som er vanlig i arktiske kyststrøk. Det kan være Malaspinabreen i Alaska.

Isbrem

Den delen av innlandsiser som er flytende. Det kan for eksempel være ytterkanten av Antarktis.

Steinbre

Er en breformet masse av blokker og mindre kornstørrelser der mellomrommene er fylt av is og snø. Bevegelseshastigheten er vanligvis mindre enn en vanlig bre.

Bilde: Nigardsbreen (Privat)

Etter å ha klassifisert bre etter morfologien blir inndelingen etter breens fysiske egenskaper nå beskrevet.

Polar bre

Hele bremassen har temperatur under trykksmeltepunktet

Subpolar bre

Temperaturene i bremassene er både under og på trykksmeltepunktet.

Temperert bre

Størsteparten av bremassen er om sommeren på trykksmeltepunktet.

Det er kan imidlertid være vanskelig å skille mellom disse bretypene. Flere breer kan ha alle tre forholdene tilstede. Andre uttrykk som også brukes er dynamisk/klimatisk aktive og dynamisk/klimatisk inaktive (passive) breer, alt etter hastighet og materialbudsjett. Maritime og kontinentale breer er også utrykk som benyttes (Nesje, 1995).

Dette innlegget har tatt for seg en liten del av brelæren. Forståelsen for oppbygning av bre og ulike typer kan hjelpe å forstå breens egenskaper som kan være med å gi en sikker brevandring. Flere sentrale tema der kunnskap kan sikre trygg ferdsel er brebevegelse, bresprekker, overflatefenomener på breer, vann i breer og kalvende breer. 

Referanser

Liestøl, O., & Hagen, J. O. (2012, August 8). Brelære. Hentet fra Store norske leksikon: https://snl.no/isbre

Nesje, A. (1995). Brelære. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS.

Fjelltur 

På nytt la klassen ut på nye eventyr og ny tur. Denne gangen tok vi beina fatt og pakket for en ukes tur i fjellet fra 31. aug. - 6. sept. Fra mandag til onsdag gikk hele klassen samlet med to veiledere, mens vi gikk i grupper på tre og fire fra onsdag til søndag.  Det ble nok en ekskursjon med mye glede og rekreasjon. Potensielt langdryge, men veldig kjekke aktiviteter som blåbærplukking og fisking ble kompensert med mer actionfylt bading og ("cowboy")bålbrenning. Med naturkjennskap som hovedfokus fikk vi i oppgave å lage et faginnlegg om ti planter vi finner i det norske fjellet. Videre i innlegget er ti ulike planter beskrevet om hvor de finnes, utseende og hva de eventuelt har blitt brukt til.

Rosenrot

En frodig og særpreget plante der både bladene og stengelen er kjøttfull. Den skiller seg fra en del andre planter da den har egne hann- og hunnplanter. Etter pollineringen blir hannblomstene borte, men hunnblomsten utvikler røde belgkapsler. Vokser både på tørre og fuktige berg, vierkratt, enger og heier. Den finnes fra 2280 moh. på det høyeste og helt ned til kysten. Den har et høyt innhold av C-vitamin og har blitt brukt som både lege- og næringsmiddel. Den er heller ikke uvanlig å se på torvtak, det er fordi den skulle motvirke lynnedslag og brann. Med mange kjøttfulle planter med mye fuktighet kan det tenkes at det kunne hjulpet. Men fikk etterhvert en mer symbolsk verdi da det var mer vanlig å ha noen få planter i mellom torvet (Kristoffersen, 2007; Fronstad & Hansen, 2000).




Bilde: Rosenrot (Hjelmstad, 2013)


Fjellsyre 

Fjellsyren vokser i fjellet på fuktige steder. Den kan kjennes lett igjen på de nyreformede bladene og de rødlige fruktene. Planten har vært et viktig næringsemne på grunn av dens store mengde C-vitamin. Den inneholder mye oksalsyre som kan forstyrre kroppens kalkbalanse, men kan spises sammen med melk for å motvirke skadevirkningene. Fjellsyren er vanlig i hele fjellkjeden også på Svalbard. Den går helt ned til kysten i Nord-Norge og har høyeste notering på 2160 moh. i Norge i Jotunheimen (Kristoffersen, 2007; Fronstad & Hansen, 2000).

Bilde: Fjellsyre (Udstuen, 2010)

Musøre

En liten krypende busk som har mesteparten av greinsystemet under jorden. Vokser ofte i snøleier og andre fuktige steder. Når den endelig smelter frem i snøen trenger den bare et par uker med god varme før den blomstrer. Navnet har kommet av at den ligner på et musøre når den folder seg ut. Den er vanlig i hele fjellkjeden og har høyeste notering i Jotunheimen med 2170 moh. (Kristoffersen, 2007; Fronstad & Hansen, 2000).

Bilde: Musøre (Hjelmstad, 2015) 

Tyttebær 

Tyttebær er kjent for de fleste og er populær å plukke. selve bærene er røde og blomsten er krukkeformet med hvit eller rødlig farge. Tyttebær vokser i lyngskog og hei. Bærene smaker friskt og syrlig og er et viktig råstoff i industrien og i husholdningen. Tyttebær har blitt brukt mot forkjølelse og som ingrediens i likør. Planten finnes i hele landet og har høyste noterte voksested i Jotunheimen 1800 moh. (Kristoffersen, 2007; Fronstad & Hansen, 2000).

Bilde: Tyttebær (Kallestad, 2015)

Sølvvier

Sølvvier er en liten busk med grålodne blader. Det sitter to til fire blader på raklestilken. Den vokser fuktige steder til fjells. Sølvvier er en viktig bestanddel i gråvierkrattet langs elv og myr sammen med lappvier og ullvier. Det er en vanlig plante i hele fjellkjeden og finnes helt ned til kysten i Vest-Norge og Nord-Norge. Høyeste noterte voksested i Norge er 1900 moh. i Jotunheimen (Kristoffersen, 2007; Fronstad & Hansen, 2000).


Bilde: Sølvvier (Hjelmstad, 2015)

Blålyng 

Blålyng er en oppreist dvergbusk med vintergrønne blad som er en vakker plante i blomst. De klokkeformete blomstene er rødlige til å begynne med, senere rødfiolette og til slutt blålige (sjelden hvite). Planten er nøysom og vokser i lyngskog og hei, Den vokser ofte sammen med blåbær og kan mange steder opptre i store bestander. Den er vanlig å finne fra Hamar og nordover i fjellskog og fjellet. Norske høyderekorden for denne planten er 1850 moh. i Jotunheimen (Kristoffersen, 2007; Fronstad & Hansen, 2000).


Bilde: Blålyng (Rønning, 2013)

Dverggråurt 

Dverggråurten er ikke nødvendigvis en fryd for øyet. den vokser i tette små tuer fra en krypene rotstokk. Den vokser på steder som stier, snøleier, flytjord og beitemark. Det er en av de vanligste snøleieplantene og kan på gode voksesteder farge hele skråningen grå. dene er vanlig i hele fjellkjeden. Den har blitt funeet opptil 2000 moh. i Jotunheimen (Kristoffersen, 2007; Fronstad & Hansen, 2000).

Bilde: Dverggråurt (Hjelmstad, 2015)

Harerug

Harerug har lansettformede blad på en opprett stengel. Stengelen har hvite eller lyserøde blomster øverst og røde yngleknopper nederst. Den har stort sett gitt opp seksuallivet som mange andre fjellplanter. I stedet formerer den seg ved at yngleknoppene faller av og slår rot. yngleknoppene har tidligere blitt brukt som kosttilskudd i blant annet brød. Harerug er vanlig over mesteparten av landet og er også utbredt på Svalbard. Høyeste noterte voksested er 2280 moh. på Galdhøpiggen (Kristoffersen, 2007; Fronstad & Hansen, 2000).

Bilde: Harerug (Leillinger, 2015)

Einer 

Vårt mest utbredte bartre er einer. Den er en lav eller krypende busk på fjellet. Frøet sitter i en bærkongle også kalt einebæret. Bæret er grønt første året og gråblått andre året. Einer vokser i tørr skog og på beitemark og hei i fjellet. De kan bli svært gamle der eksemplarer på rundt 1000 år har blitt registrert i Sverige og Finland, Einer har mange anvendelsesområder; luftige låvevegger, hesjestaur og sledemeier. Den har også blitt brukt i folkemedisinen der utkok av einer har vært brukt mot sykdommer og utøy blant folk og fe. I dag brukes den blant annet til krydder i brennevin og matretter. Den vokser fra Lindesnes til Nordkapp og har høyeste noterte voksested på 1730 moh. i Jotunheimen (Kristoffersen, 2007; Fronstad & Hansen, 2000).

Bilde: Einer (Hjelmstad, 2005)

Engsoleie 

Dette er en av norges vanligste planter. Den består av en opprett greinete stengel med sterkt flikete blader. Blomsten er knallgul. Engsoleien kan finnes i de fleste naturtyper. På fjellet finnes den i enger, åpen skog og snøleier. Den kan opptre i tusentall på gode voksesteder. Planten er kanskje mest kjent gjennom barnelek der man skal kunne avsløre smørelskere ved å holde blomsten under haken. Dersom den gir gjenskinn er man en smørelsker. Derfor blir ensoleie også kalt smørblomst. Hele planten er giftig og blir vanligvis ikke beitet, men mister giftvirkningen i tørket tilstand. Derfor kan den spises som tørt høy. Planten finnes i hele fjellkjeden og har høyeste noterte voksested på 1870 moh. (Kristoffersen, 2007; Fronstad & Hansen, 2000).

Bilde: Engsoleie (Fløistad, 2013)

Referanser

Fronstad, T., & Hansen, R. (2000). Dyr og planter i fjellet. Oslo: Aschehoug.

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad Bjørke.

Bilder
 Hjelmstad, R. (2013). Rosenrot. Hentet 27.11.15, fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/rhod_ros.htm

Udstuen, B.       (2010). Fjellsyre. Hentet 27.11.15, fra: http://www.udstuen.net/gallery2/index.php/DyrPlanter/Planteriket/1Blomster/Fjellsyre/Fjellsyre06

Hjelmstad, R. (2015). Musøre. Hentet 26.11.2015, fra: http://www.rolv.no/bilder/galleri/fjellplanter/sali_her.htm

Kallestad, G. (2015). Tyttebær. Hentet 27.11.15, fra: http://ndla.no/nb/node/99686

Hjelmstad, R. (2015). Sølvvier. Hentet 27.11.15, fra: http://www.rolv.no/bilder/galleri/fjellplanter/sali_gla.htm

Rønning, A. (2013). Blålyng. Hentet 27.11.15, fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A5lyng

Hjelmstad, R. (2015). Dvergråurt. Hentet 27.11.15, fra: http://www.rolv.no/bilder/galleri/fjellplanter/omal_sup.htm

Leillinger, O. (2015). Harerug. Hentet 27.11.15, fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Harerug

Hjelmstad, R.  (2015). Einer. Hentet 27.11.15, fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/artikler/juni_com/art2.htm

Fløistad, E. (2013). Engsoleie. Hentet 27.11.15, fra: http://forskning.no/skogbruk/2013/07/ukas-ugras-engsoleie-giftig-kua-men-nyttig-som-kalender

Padletur i Sognefjorden

Fra mandag til torsdag i uke 35 la 2. klasse i Bachelor i Friluftsliv ved HiSF avgårde på padletur i Sognefjorden. Gruppen på rundt 30 ble delt i to der ene begynte å padle kano og andre kajakk. Min gruppe begynte med padling i kano.  I dette blogginnlegget skal jeg ta for meg deler av padleteknikk i kano og førstehjelp i forbindelse med redning i sjø.

Bilde: Kanopadling (Privat)

Ett av målene som var satt før turen var å lære grunnleggende padleteknikk i kano og kajakk. Padleteknikk i kano kan kanskje virke enkelt og kan være det dersom man liker å padle sikksakk og uøkonomisk. Å padle på en rett linje mot et mål kan være en utfordring også med to padlere i kanoen. Da må god teknikk og godt samarbeid ligge til grunn.

Noen nøkkelkomponenter i et fremdriftstak er å sette åren loddrett i vannet med strake armer, bruke magemusklene og hoften aktivt for å spare armene, mest kraft i starten av taket og mindre bak hoften og padle i takt med makkeren. En viktig faktor for å holde kanoen på rett kurs er J-taket. Det brukes for å kompensere for rotasjonstendensen som båten får som følge av to ulike padleposisjoner i båten med ulik innvirkning på båten. Øverste bildet under viser rotasjonstendensen båten får som følge av like padletak foran og bak i kanoen. Figur 2 viser hvordan et J-tak kan motvirke rotasjonstendensen. Den kan også gi et bilde på hvordan J-taket har fått sitt navn. Startfasen av taket begynner likt som et vanlig fremdriftstak, men vris etter hvert utover og tegner en «j» i vannet. Tommelen på den øverste hånden vris ut og ned (Fossheim, u.d.).

Bilde: Fremdriftstak (Fossheim, u.d)

                                      

Bilde: J-tak (Fossheim, u.d)

                                      

                                          

Videre i innlegget tar jeg for meg viktigheten av trygg ferdsel på vann/sjø og førstehjelp i tilfelle ulykken skulle være ute. Ulykker til sjøs følger vanlige prinsipper for førstehjelp. Personer i vann er ofte nedkjølte og må håndteres forsiktig når de blir tatt opp på land eller om bord i en båt. Pasienten bør dekkes til med plast eller klær/regntøy for å forhindre fordampning og varmetap.  Foruten andre fartøy som er i nærheten, bistår Redningsselskapets fartøyer og båter fra Kystvakten ved ulykker til sjøs. Samt frivillige organisasjoner med mindre fartøyer, spesielt innaskjærs i sommerhalvåret. Kysten har også god dekning av legeskyssbåter og redningshelikoptre kan bistå langt til havs (Norsk Førstehjelpsråd, 2009). Etter gjennomføring av førstehjelpstrening og redning i sjø under turen fikk jeg erfaringer som stemte godt overens med litteratur og teori. Heldigvis var det ingen reelle pasienter der temperaturen måtte ta hensyn til, men den kalde temperaturen i vannet gjorde det mer utfordrende å utføre redning enn inne i et basseng.  Også bølger, vind og strøm er viktige faktorer som kan gjøre redningen mer krevende. På land var det også vanskeligere å gjennomføre HLR (Hjertelungeredning) når man selv var avkjølt. Men som Røde Kors(2012) beskriver kan kulden i vannet være livreddende i seg selv for den som trenger førstehjelp. Det er fordi generell nedkjøling kan føre til metabolismen reduseres kraftig, og hjernecellenes behov for oksygen er mindre. Det fører til at kroppen klarer seg lengre uten oksygen enn ved normal kroppstemperatur. Har man mistanke om at pasienten er nedkjølt bør man holde med hjerte-lungeredning lengre enn ved hjertestans ved normal temperatur. Pasienter har overlevd hjertestans i flere timer uten varige men.  

                                   

                                      Foto: Torgeir Sørmo Holmslet

Utfordringer knyttet til kanopadling kan være finpussing av padleteknikk, men også potensielt farlige situasjoner. Under aktivitet på sjøen bør noen forhåndsregler tas der tryggheten ligger til grunn. Så kan en ha gode rammer for å øve inn god teknikk. Padleturen med klassen har gitt gode erfaringer om selve padlingen, samt sjøens innvirkning på livredning.

Referanser

Fossheim, K. (u.d.). Forsøk og praktisk arbeid. Hentet fra Natursekken: http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1409401&within_tid=1408415

Norsk Førstehjelpsråd. (2009). Førstehjelp. Oslo: Gyldendal Undervisning.

Nybakk, T. (2012). Drukning. Hentet fra Røde Kors Førstehjelp den 11.09.15: http://www.rodekorsforstehjelp.no/default.aspx?articleid=115&pageId=59&news=1

Bildereferanser

Fossheim, K. (u.d). Fremdriftstak. Hentet 27.11.15, fra: http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1409401&within_tid=1408415

Fossheim, K. (u.d). J-tak. Hentet 27.11.15, fra: http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1409401&within_tid=1408415

Som forberedelse til den kommende kajakk- og kanoturen har jeg studert teknikkbeskrivelse av eskimorulle, En øvelse som tilsynelatende kan virke enkel, men som er vanskelig for mange. (Legger også ved en norsk beskrivelse av rullen fra Grønland
Referanser:

NRK. (2013). Eskimorulle. Hentet 21.08.15 fra: http://www.nrk.no/video/PS*116910

The Heliconia Press. (2011). 

How To Roll a Kayak - Detailed Overview. Hentet 21.08.2015, fra: https://www.youtube.com/watch?v=APbBBzEq7oo.