Skogstur i Kaupanger

Fra mandag 2. november til fredag 6. november var klassen på skogstur i Kaupangerområdet. Gruppen hadde leir i samme område frem til onsdag og gikk i løpet av onsdagen videre i grupper på 3-4. Overordnet mål for turen var å få erfaring og kunnskap om aktiviteter, trivsel og overnatting i skogen. Fokusområder vi hadde på turen var å komme nærmere skogen og naturen, der vi blant annet kuttet ut telefon og klokke. Også denne gangen var bålet en hjørnesten for trivselen. Og et konkretisert mål var å få erfaring med tradisjonelle måter å tilberede mat på i naturen. I innlegget her blir det forklart mer om kunsten å lage bål, og i tillegg om knuter og surringer.

I et tidligere innlegg i bloggen ble det gjort rede for sikkerheten i forhold til å brenne bål. Her skriver jeg videre om vedsanking. Først og fremst bør en vite hvilken ved en vil sanke, og hvor den finnes. Videre skriver jeg kort om ved fra henholdsvis granskog, furuskog, fjellbjørkeskog og snaufjellet. I granskogen finner en lettest brensel i tørrkvist eller døde nedfallstrær. Dette er den enkleste plassen å fyre bål ifølge Monsen (2004). Ved bruk av nedfallstrær bør en unngå å bruke de som ligger på bakken, for de er ofte fulle av vann. En huskeregel er at lett ved er god ved, med unntak av kvaefyllte stubber!

Furuskogen gir også god ved, spesielt tyrived. Det er død furuved som er gjennomtrengt av kvae. Det finner man gjerne i rotvelter, stubber og skadde deler av stammen. En furu eller granklynge er å foretrekke i et ellers fjellbjørkedominert område, med tanke på leirplass. Fjellbjørk er ofte tilgjengelig og har gjerne never som brenner godt. Det kan være lurt å plukke hvit tørr bjørkenever underveis på turen for å sikre seg gode fyringsmuligheter. Døde stående trær er det bare å dytte overende. Vedfyring på snaufjellet kan være en utfordring. Veden finnes i vier- og einerkratt. Bålet er ofte lite og viktigheten av tørr ved er ekstra stor. Ofte må en gå langt og bære mange kvister for å få bålet til.

Å slå knopp og stikk trengs trening. Det finnes mange ulike kombinasjonsmuligheter og mange knop og stikk har bestemte bruksområder. Tauet blir svekket betydelig av knopp og stikk. Ifølge Norges speiderforbund (1997) svekker en alminnelig knute tauet med 50%. Et eksempel på en knute som kan være nytting i skjøting av tau er båtmannsknop. Illustrasjonen viser hvordan den kan brukes.

Bilde: Båtmannsknop (Speiderbasen, 2008)

                                           

I leirlivet er det ofte nyttig å knyte to eller flere stokker sammen. Det kan være eksempelvis være for å lage toalett eller kokestativ. Da brukes gjerne surringer. Også her finnes mange varianter for ulike formål. For å lage en surring som binder sammen stoer 90 grader på hverandre kan vinkelsurring brukes. Begynn med dobbelt halvstikk, og legg tauet inn mot krysset på den ene stokken, og ut mot enden på den andre. Avslutt med strammetørner og dobbelt halvstikk (Norges speiderforbund, 1997).  

Bilde: Surringer (KFUM Speiderne, 2015)

Med denne teoribasisen har en et bedre grunnlag for å trives med leir i skogen. Og for å bli best mulig må det repetisjon til i praksis. 

Referanser

Monsen, L. (2004). Villmarksboka. Jaren: Lars Monsen Boksenteret Outdoors.

Norges speiderforbund. (1997). Speiderboka. Oslo: Norges speiderforbund.

Bildereferanser

Speiderbasen. (2008). Båtmannskop. Hentet 26.11.2015, fra: http://www.speiderbasen.no/vis/?id=893

KFUM Speiderne. (2015). Surringer. Hentet 26.11.2015, fra: http://www.kmspeider.no/Surringer.9UFRzS3Y.ips