Veiledertur til Fimreitåsen

På ny la jeg ut på tur, denne gangen med en gruppe sammensatt av flere trinn på friluftsliv. To tredjeklassinger (veiledere) stod for organiseringen og gjennomføringen av turen. Jeg representerte 2. året med to medstudenter og med oss hadde vi fire førsteklassinger som hadde turen som valgfag. Som planlagt av veilederne våre gikk vi til Fimreitåsen fra Vasslihaug og ble der fra onsdag til fredag. Med hovedfokus på leirliv satt vi blant annet opp to gapahuker, lagde kokegrop og brente bål. Videre skal jeg fortelle oppsetting av gapahuk med presenning og fyring av bål i et teoretisk perspektiv.

Som Norges speiderforbund (1997, s.87) skriver, er det forskjellig måter å lage en gapahuk på. Men forbundet viser til det de har til felles, som er at de mangler en vegg på forsiden og gaper ut mot eksempelvis et bål eller en nying. Huken kan settes mellom to trær for å spare arbeid og materialer. Dette gjorde vi i leiren i Fimreitåsen. En kan spørre seg når en gapahuk er mer hensiktsmessig enn for eksempel et telt. Berger (2006, s.186) skriver at i tørre klima der insekter og regn ikke er et problem kan en presenning være et godt alternativ. En kan få kjøpt ferdigsydde presenninger eller lage en selv av sterk nylon eller andre vanntette, lette materialer. En presenning på 6 kvadratmeter gir god nok plass for én eller til nød to personer. Optimalt sett bør en velge ett flatt sted med hardpakket jord. På vår tur fant vi ikke et flatt sted og hardpakket jord var erstattet av lyng. Det fungerte til tross helt greit og ga oss et bilde av at underlaget kan være ganske kupert uten å gå bemerkelsesverdig utover søvn og trivsel, så lenge det ikke er vått. Gapahuken kan også være lettere og ta mindre plass enn et telt som skal romme like mange personer. Monsen (2004) skriver at en glassfiberpresenning eller lignende duk er tingen! Spesielt turer i skogen der det er lunere i sterk vind, samtidig som forankringsmulighetene er ypperlige. Han beskriver fordelene slik

Ved bruk av presenning blir kondens et fremmedord. Du har godt utsyn over landskapet. Du våkner ofte tidligere, gjerne til grålysningen, til flotte stemninger med rød himmel og orrhanebuldring. Du kommer bokstavelig talt i nærkontakt med naturen.

Bilde: Gapahuk (Privat)

                             

Monsen nevner også ulemper som at det er mer krevende å montere presenningen i uvær og at det stiller mer krav til trening og oppfinnsomhet. Det er heller ikke like lunt og temperaturbehagelig. Om man har fått opp presenningen, kan det ofte være hensiktsmessig å lage et bål. Videre beskriver teksten kjapt hvordan det kan gjøres, med hovedvekt på sikkerheten.

Bilde: Bål (Privat) 

Ifølge Monsen (2004) må sikkerheten i høyeste grad tas hensyn til, og det handler ganske enkelt om å bruke sunn fornuft. Selv om det er lovlig å fyre bør en droppe å fyre, dersom skogen er farlig tørr. Om det blåser i tillegg er det særlig skummelt. En glo kan komme seg flere titalls meter, bare ved et lite vindkast. Og den kan ligge å ulme lenge. En bør heller ikke fyre bål direkte på røttene til verken levende eller døde trær. Glørne kan få feste i røttene og spise seg langt under bakken, så slukkingen kan bli vanskelig. Spesielt farlig kan det være å fyre tett inntil en maurtue eller direkte på tørr mosebakke. Bålet bør ha en tett ring av steiner rundt seg, eller masse våt sand. Det beste er å plassere bålet på berg eller annen steingrunn, helst i strandkanten ved vann og tjern.

Innlegget har beskrevet ulike sider ved leirlivet i korte trekk. Det er fremdeles mye kunnskap jeg ikke har skildret her, som for eksempel bruk av monteringsteknikk av presenning, eller bruk av ulik type ved. innlegget kan allikevel gi en start og legge et grunnlag for å praktisere leirliv og tillegge seg praktisk kunnskap. 

Referanser

Berger, K. (2006). Fottur. London: Dorling Kindersley Limited.

Monsen, L. (2004). Villmarksboka. Jaren: Lars Monsen Boksenteret Outdoors.

Norges speiderforbund. (1997). Speiderboka. Oslo: Norges speiderforbund.