Solundtur

Den 6.-9. september var vi avgårde på ny tur. Denne gangen i et relativt nytt miljø i forhold til tidligere turer. Tema var kystfriluftsliv der innholdet var todelt. Min gruppe hadde først kajakk to dager med aktivitetslederkurs. Deretter var det mer tradisjonelt friluftsliv i fokus de neste to dagene. Da gikk det i blant annet roing og garnfiske. I dette innlegget skal jeg se nærmere på grunnleggende teknikk i kajakkpadling, fordi det noe man skal kunne lære vekk som aktivitetsleder.

En har mye å vinne på å padle med god teknikk. Det viktigste taket er kanskje fremdriftstaket. Under padlekurset vårt fikk vi oppleve hvor viktig var når vinden stod sterkt i mot. For å få nok kraft i takene over tid trengtes det god teknikk. Ifølge Køhn (1999) bruker man mange muskelgrupper i et ideelt padletak. Overkroppen gjør størstedelen av arbeidet, men ved riktig teknikk bruker man også lår-og leggmuskulatur samt hofteleddsbøyerne. For å få til et godt tak må man rotere overkroppen. Man kan se for seg at ryggraden bare er en forlengelse av en aksel som er festet til bunnen av kajakken. I taket vrir overkroppen seg om denne akselen. Først strekker man armen fram i skulderhøyde på den ene siden der man skal starte padletaket. Samtidig vrir en seg framover og fortsetter vridningen til årebladet naturlig kan settes i vannet ved siden av kajakken. Ekholm (2013) skriver at man kan lære dette på en god måte ved å tvinge seg selv å padle med helt strake armer.

Videre er trekkes årebladet bakover så det kommer i linje med hofta. For å få mest mulig utav bevegelsen bakover bør en tenke på at en drar kajakken framover og ikke at en skyver vannet bakover (Ekholm, 2013). For å få til rotasjonen på en god måte er en avhengig av å bruke beina på en god måte. Foten som er på samme siden som åretaket skyver fra mens man trekker årebladet gjennom vannet. I en korrekt utførelse blir dette en glidende bevegelse, der beina strekkes mot fothviler eller pedaler på den siden padletaket utføres (Køhn, 1999).

For å kunne lære vekk komplekse teknikker er det viktig å ha innsyn i hva den er satt sammen av. Samtidig kan men lese lenge og mye, men som med mye annet kreves det også praktisk øvelse og automatisering.

Referanser

Ekholm, S. (2013). Kajakhandboken. Stockholm: Calazo.

Køhn, Ø. (1999). Padling. Oslo: Cappelen.

Buldretur til Veitastrond

Et nytt skoleår stod for tur og mye av starten innebar klatreundervisning. Den bestod blant annet av buldretur til vakre omgivelser i Veitastrond. Der var tema for dagen blant annet klatreteknikker. Videre i innlegget tar jeg for meg grunnleggende teknikk i klatring.

Bilde: Privat 

Man kan si at klatring handler om å finne glede og utfordring i den kroppslige utfoldelsen. Som annen idrett og annet friluftsliv også består av. Ifølge Tronstad (2005) betyr buldring egentlig klatring på kampesteiner, men er blitt et fellesnavn for alle former for klatring i lav høyde. Her skal man løse bevegelsesproblemer uten tau, rett over bakken. For å kunne forflytte seg hensiktsmessig må klatreren tenke på blant annet balanse og tyngdepunkt, plassering av føttene, vektfordeling og det å kunne utnytte alle tak som står til rådighet. Videre går jeg mer spesifikt inn på klatreteknikk.

Bilde: Privat 

Gangdal (2008)skriver at man ofte vil føle en redsel de første gangene man er i en klatrevegg og at det er helt naturlig. Man lener seg gjerne inn mot veggen med hele kroppen og klamrer seg til det som er av tak med hendene. Og man bruker mer krefter jo mindre takene er fordi en synes at en hele tiden må ha noe skikkelig å holde i. En kommer sjelden langt med slik teknikk fordi man glemmer å bruke beina. Er man for tett inntil fjellet er ikke føttene særlig funksjonelle heller. For det første ser man ikke hvor man kan stå, og for det andre kommer tyngden ut fra veggen, så en sklir av tak en ellers kunne stått på (Gangdal, 2008). I Veitastrond var det forskellig nivå på klatringen, men takene var stort sett så små at det ikke hadde gått å  klatre med hele tyngden inni veggen. Så for å få til rutene her måtte man få tyngden mer inn og ned mot fjellet. For å få en god teknikkinnlæring for beinbruk kan en legge inn rammer eller contraints at en ikke skal bruke armene. Eventuelt bruke en arm. Da må man bruke beina i større grad g blir tvunget til å bruke god teknikk.

I dette innlegget har jeg skrapt litt i overflaten på hva buldring er om grunnleggende teknikk. Men for videre lesning er det mye å lese om bruk av ulike teknikker og hvordan de kan læres.

Bibliografi

Gangdal, J. (2008). Alt du bør vite om klatring. Oslo: Aschehoug.

Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles.